Immaterialrettstrollets gjennomgang av ny åndsverklov
Aikaisemmin julkaistu Immaterialrettstrollet-blogissa 29.6.2018
Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og erstatter den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet vil gi en oversikt over hva som er nytt. Denne første posten gir et overblikk over lovgivningsprosessen, lovens oppbygning og lovens kapittel 1.
Del I – generell oversikt og kapittel 1 (denne posten)
Del II – kapittel 2 og 3
Del III – kapittel 4
Del IV – kapittel 5 til 9
Åndsverkloven av 1961 var resultat av et nordisk lovsamarbeid som var påbegynt allerede på slutten av 1930-tallet. Loven har etter dette blitt endret en rekke ganger (se Rognstad, Opphavsrett 2009 s. 29–31 for en oversikt). De største endringene har likevel kommet etter ikrafttredelsen av EØS-avtalen i 1994. Allerede vedtatte direktiver forutsatte to omfattende lovendringer i 1995, og i årene som fulgte ble en rekke nye opphavsrettsdirektiver innlemmet i EØS-avtalen.
Allerede ved gjennomføringen av infosoc-direktivet i 2005 ble det varslet at det skulle foretas en helhetlig gjennomgang av loven med sikte på å utforme en ny lov. Dels på grunn av et fortløpende arbeid med å gjennomføre nye direktiver fra EU, har dette imidlertid latt vente på seg. 17. mars 2016 sendte Kulturdepartementet forslag til ny åndsverklov på høring. Etter en høringsrunde ble Prop. 104 L (2016–2017) lagt frem den 5. april 2017. Loven fremsto med dette som klar til vedtakelse i vårsesjonen 2017. Forslaget om å lovfeste opphavsrettens overgang i oppdragsforhold som kom inn i proposisjonen, og som derfor ikke hadde vært ute på høring, skapte imidlertid så mye bråk at deler av komiteen i mai 2017 signaliserte at de ikke ville gå videre med bestemmelsen. Behandlingen av loven ble derfor utsatt, og tatt opp igjen i vårsesjonen 2018. Kulturkomiteen avga sin innstilling den 8. mai. Åndsverkloven ble deretter behandlet og enstemmig vedtatt av Stortinget den 15. og 22. mai.
Lovens oppbygning
- Kapittel 1 gir «Grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk. Som navnet antyder gir kapittelet grunnleggende regler om beskyttelsen av åndsverk, og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 1. Vernetidsbestemmelsene i kapittel åvl. 1961 kapittel 4 er imidlertid flyttet til kapittel 1 (§§ 11–13), noe som gir bedre struktur i loven.
- Kapittel 2 gir regler om «Rettigheter til utøvende kunstnere og produsenter mfl. (nærstående rettigheter)», og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 5.
- Kapittel 3 gir regler om «Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.», og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 2. Denne restruktureringen innebærer at man i kapittel 1 og 2 gir regler om hhv. åndsverk og nærstående rettigheter, mens det i kapittel 3 gis felles regler om avgrensninger mv. i disse rettighetene.
- Kapittel 4 gir regler om «Opphavsrettens overgang mv.», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 3.
- Kapittel 5 gir regler om «Straff og erstatning mv.», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 7.
- Kapittel 6 gir regler om «Særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 7a.
- Kapittel 7 gir regler om «Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon», og tilsvarer åvl. 1961 kap. 6a.
- Kapittel 8 gir «Forskjellige bestemmelser», og tilsvarer i stor grad åvl. 1961 kap. 6. Noen bestemmelser er imidlertid flyttet, for eksempel bestemmelsen i åvl. 1961 § 50 om opphavsrett i ekteskap, som er flyttet til kapittel 4 om opphavsrettens overgang mv.
- Kapittel 9 gir regler om «Lovens rekkevidde», og tilsvarer åvl. 1961 kapittel 8.
Åvl. § 1 – ny formålsbestemmelse
Lovens § 1 er ny, og angir i tre ledd formålet med loven. Dette innebærer i korte trekk at loven a) skal gi insentiv til kulturell produksjon, b) skape en rimelig balanse mellom rettighetshaverne og brukerne og c) legge til rette for at det på en enkel måte kan inngås avtaler på opphavsrettsområdet.
Bokstav a og b gir i stor grad uttrykk for det som lenge har ansett å være grunnleggende hensyn i opphavsretten. Og det er neppe grunn til å tro at lovfesting av disse hensynene får noen særlig materiell betydning ut over at formålene nå blir lettere tilgjengelig.
§ 2 – opphavsrett til åndsverk
§ 2 er bygget opp over samme lest som åvl. 1961 § 1. Nytt i bestemmelsen er imidlertid at originalitetskravet er lovfestet som et krav til «original og individuell skapende åndsinnsats». For de innvidde har det aldri vært særlig tvil om at det gjelder et slikt krav, men det er likevel klargjørende at dette nå sies direkte i loven i stedet for at man må tolke det ut av ordet «åndsverk».
Opphavsrett kan nå bare oppnås for «litterære eller kunstneriske verk». Åvl. 1961 gjorde i tillegg «vitenskapelige verk» til en tilsynelatende egen kategori. Dette skyldtes trolig en misforståelse av Bernkonvensjonen artikkel 1 første ledd som legger til grunn at «literary and artistic works shall include every production in the literary, scientific and artistic domain». Det har imidlertid vært vanskelig å se for seg tilfeller av «vitenskapelige verk» som samtidig ikke er «litterære» eller «kunstneriske». Anomalien «vitenskapelige verk» er med dette rettshistorie.
§ 3 – opphavsrettens eneretter
Lovens § 3 viderefører åvl. 1961 § 2. Bestemmelsen er omstrukturert og forenklet, slik at opphavsrettens to eneretter til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring klart fremstår i første ledd.
Nytt i presiseringen av eneretten til tilgjengeliggjøring i § 3 andre ledd er at eneretten til «overføring til allmennheten» er skilt ut som en egen enerett i andre ledd bokstav d. Ved endring av åvl. 1961 i 2005 ble eneretten til overføring til allmennheten («communication to the public») i infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1 gjort til en del av eneretten til offentlig fremføring. I ny lov er retten til overføring imidlertid skilt ut som en egen enerett på samme måte som i den svenske upphovsrättslagen § 2. Endringen innebærer imidlertid ingen realitets¬endring.
En nyvinning i § 3 tredje ledd er en egen enerett til (eller forbud mot) strømming av innhold som er gjort tilgjengelig uten rettighetshavers samtykke. EU-domstolen bekrefter i C‑527/15 Filmspeler at strømming fra ulovlig kilde ikke kan begrunnes i retten til midlertidig eksemplarfremstilling i infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 1 (som nå er lovfestet i åvl. § 4). Det kan derfor stilles spørsmål om det er behov for en egen bestemmelse som forbyr slik strømming.
§ 5 – navngivelsesretten
Lovens § 5 viderefører åvl. 1961 § 3 om ideelle rettigheter. Navngivelsesretten i § 5 første ledd er gitt et tillegg om at plikten bare gjelder der «navngivelse er praktisk mulig». Dette må tidligere anses å ha vært en del av kravet til «god skikk» og innebærer derfor ingen egentlig endring. Det er likevel klargjørende at dette nå er tatt inn i lovteksten.
Kravet til «tilgjengeliggjøring» i § 5 første ledd må i utgangspunktet forstås på samme måte som i § 3. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor verk brukes på en måte som ikke faller innunder eneretten, men der det likevel synes rimelig at opphaveren har krav på navngivelse. Dette er særlig aktuelt ved bruk av såkalte «hentelenker», der materiale fra én nettside integreres i en annen på en måte som gjør at det ser ut som materialet stammer fra sistnevnte. (Slike lenker anses ikke som tilgjengeliggjøring dersom materialet det lenkes til er gjort tilgjengelig med rettighetshavers samtykke, jf. C 466/12 Svensson, jf. C-348/13 BestWater.)
§ 8 – fellesverk
§ 10 – offentliggjøring og utgivelse
Åvl. § 10 første ledd endrer offentliggjøringskriteriet slik at det nå er tilstrekkelig at verket «lovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten», i motsetning til åvl. 1961 § 8 hvor opphavers samtykke til tilgjengeliggjøring var en forutsetning. Samtidig videreføres ikke særregelen for kunstverk og fotografiske verk i åvl. § 8 første ledd andre punktum.
§ 11 – opphavsrettens vernetid
Bestemmelsene om opphavsrettens vernetid er flyttet fra åvl. 1961 kapittel 4 til en mer naturlig plassering i kapittel 1. Åvl. § 11 viderefører hovedbestemmelsen om opphavsrettens vernetid i åvl. 1961 § 40, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring av denne. Det er imidlertid foretatt språklige og strukturelle endringer. § 12 og 13 viderefører på samme måte åvl. 1961 åvl. §§ 41 og 41a.